Det er noe med leger. Noen hvert fall. De kan ikke innrømme at planen dems ikke gikk helt etter planen. Det er vanskelig, for da må de innrømme at det er noe som ble feil. Og det skulle tatt seg ut. Da blir det plutselig veldig svart på hvitt at det er du som stod som ansvarlig.
Jeg fikk beskjed om at jeg kom til å få ett nytt og bedre liv. Ja, ordrett. Etter to-tre uker skulle jeg leve ett nytt og bedre liv. Jeg skulle ikke være syk mer, ble det omtrent sagt. Jeg måtte regne med noen kontroller innimellom og kanskje litt sykdom en sjelden gang. Men ja, jeg kom til å leve ett nytt og bedre liv. Dette var etter to uker. Nå har det gått to år, og er egentlig ikke så frisk som jeg skulle være. Så den planen gikk vel mildt sagt i vasken..
Jeg er mye bedre enn jeg var for bare ett år siden, men likvel ikke helt der jeg bør være.
Jeg skylder ikke på noen, er ikke sint på noen, eller noe i den duren, for det var ingen som kunne vite at det skulle bli sånn.
Men sånn i ettertid skulle jeg ønske at noen tok mer ansvar og stilte opp når de burde. Vi har sloss litt for mye for ting, og også for ting som ikke bør være nødvendig å sloss så veldig for. Helt enkle ting som oppfølgingstimer og sjekk av blodprøver er av og til nesten umulig å la seg gjennomføre. Det handler om å ta litt ansvar selv om du kanskje ikke har svaret på hvorfor det ble sånn, og det er greit, men du har et ansvar som lege. Du må stille opp.
Jeg er en mystisk case, jeg er klar over det. Men jeg forventer ikke noe svar på "hvorfor", jeg vil bare at du skal være der og se på mulighetene. Ikke gi meg opp. Det fortjener jeg ikke.
Det handler også om å være litt forsiktig med å love for mye. Ingen vet hva som skjer framover. Ingen er like, selv om operasjonene kanskje er de samme. Det er hverdagen og livet til mennesker det er snakk om, og du skal være litt forsiktig.
Her kan vi snakke om respekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar